Børre Larsen Stangstuen

Børre (Larsen) Stangstuen var husmannsgutten fra Vardal som skulle komme til å skape et familiedynasti og et forretningskonglomerat. På sitt mest omfattende besto virksomheten av sju gardsbruk, 12000 mål skog, sagbruk, trevarefabrikk, frørenseri, tredreieri, mølle, landhandel og bakeri. Med endringer som følge av konjunkturer og varierende eierforhold varte driften i godt over 100 år. Børre Stangstuen var i sine velmaktsdager den innovative og dristige lederen som satset der andre ikke turte, og som oftest vant. Han var det selvskrevne overhode for sin tallrike familie og hadde også sterke interesser innenfor det lokale kulturelle og religiøse liv.

Unge år

Børre Larsen ble født på Presthaugen som var en husmannsplass under Prestegarden i Vardal. Foreldrene var Berte Nielsdatter, f. 1791 og Lars Olsen f. 1792. Da de giftet seg i 1815 var Lars tjenestedreng i Prestegarden og Berte tjener på nabogarden Hørstad. Som gifte måtte de ha et annet sted å bo, og løsningen ble at Lars ble husmann på Presthaugen. Av de sju barna de fikk døde de tre eldste før de var ett år. En av sønnene ble døpt Lars etter faren. Han giftet seg med Syverine Åmodt og de ble naboer over Hunnselva til Lilleengen. Børre var yngste barn av Berte og Lars og ble født i 1834.

Husmannsplassen Presthaugen ligger midt i Prestmarka. Børre fikk fra barnsben av en forkjærlighet for skogen, noe som kom til å prege ham så lenge han levde. Som alle andre husmannsbarn måtte også Børre få sine arbeidsoppgaver på bruket. Det var stell og gjeting av dyr, innhøsting og arbeid med ved. Husmannen hadde arbeidsplikt, og så snart Børre var stor nok fulgte han faren til Prestegarden.

Hans Peter Borchgrevink var sogneprest i Vardal 1822 til 1863 og han skulle få stor betydning for Børres liv og virke. Sønnen, Hans Henrik Thaulow Borchgrevink, var personellkappelan hos faren fra 1846, og han opprettet en privatskole for ungdommer i Vardal. Etter konfirmasjon i 1849 arbeidet Børre som tjenestegutt for sognepresten. Fordi han framsto som en spesielt oppvakt gutt, ble han viet spesiell oppmerksomhet og fikk et ekstraordinært opplæringstilbud. Det er sannsynlig at undervisningen skjedde i denne private skolen som prestesønnen drev.

Børre hadde en god tid hos sogneprest Borchgrevink. Her fikk han kunnskap som ble grunnlaget for det som han videre skulle oppnå som industrigründer og forretningsmann. Allikevel var det de enkle gleder han satte mest pris på. Han fortalte senere i livet at han aldri hadde vært mer glad enn når han som gjetergutt i Prestegarden fikk med seg god graut og et fullt to-potts spann med mjølk. «Det var ei gild tid», syntes han.

Børre var gift med Inge Andrea Bysæter (f. 1831) som var datter av Peder Didriksen Bysæter og Berte Gulbrandsdatter Bjugstad. Inge Andreas bror Even ble den første skolelæreren i Grande krets fra 1860 med tilhold på Nedre Skjerven. I 1862 ble det bygget skole på Nedre Skjervens grunn, ved vegen til Mæhlum. Stedet ble kalt Grande og Even med familie flyttet dit. Etter dette tok de etternavnet Grande. Broren Christian var slakter og bodde på Holmen i Gjøvik. Familien tok da Holmen som etternavn. Christians sønnesønner, Clarin og Osvald Holmen, ble kjente navn i Gjøvik, henholdsvis som brannmester og rørlegger.

Stangstuen ved Odneschausséen

I perioden 1855 til 1859 ble «Odneschausséen» bygget fra Gjøvik til Odnes. Bøndene i Vardal hadde ønsket at traséen skulle legges oppunder gardsanleggene gjennom bygda. Til alt hell ble det likevel til at vegen ble lagt i dalbunnen. Hvis ikke ville kulturlandskapet i kirkebygda ha sett helt annerledes ut. Den store pådriveren for utbygging av kommunikasjoner i Norge på den tiden var Frederik Stang. Som statsråd ledet han Indredepartementet fra 1846 til 1856 og sørget for å forbedre infrastruktur i Norge som vegnett, havner, kanaler og fyrtårn. På Vardalsåsen trengte anleggsprosjektet et sted for forpleining og overnatting, og til ministerens ære fikk dette navnet Stangstuen.

For å ivareta husholdning og drift ble det engasjert ektepar som bosatte seg på stedet. De første beboerne var Berte og Christian Bysæter. Christian var bror av Inge Andrea som var gift med Børre. De ble boende på Stangstuen kun et par år før de flyttet til Byseter i 1858. Samme år giftet Inge Andrea og Børre seg og flyttet til Stangstuen.

I 1855 fikk Børre Larsen arbeid på veganlegget. Han viste tidlig lederegenskaper og ble etter hvert bas for et arbeidslag. Kaptein Mostue hadde overordnet ledelse for prosjektet, og han var kjent for å være streng når han var ute på inspeksjon. En gang kom han ridende for å inspisere arbeidet som Børres lag drev med. Han fikk da se at Børre hadde lagt ut vegbredden med 20 cm mer enn foreskrevet.  Mostue forlangte å få en begrunnelse for dette. Børre hadde gjort sine egne praktiske vurderinger og svarte enkelt: «Å, det kæn nok vara godt å ha litt å gå på». Kapteinen forsto at dette var en fornuftig løsning. Uten å kommentere fortsatte han sin inspeksjon hos de andre lagene. Der hadde ingen av disse gjort noe tilsvarende. Da anledningen bød seg ble baser og arbeidere samlet og Børre ble bedt om å stige opp på en stor stein. Kapteinen forkynte så: «Her ser dere avdelingens yngste bas, men den absolutt dyktigste».

Ved et veganlegg kreves det gode ferdigheter i å nivellere for å holde orden på høyder i terrenget og på ferdig veg. Her var Børre svært dyktig. Om dagen arbeidet han hardt på anlegget og om natta måtte han ofte føre regnskap over utførte mengder og oppnådde akkorder. Da anlegget var ferdig fikk Børre en glimrende attest av kapteinen. Børre søkte, og fikk, kommunal stilling som vegvokter med ansvar for tilsyn og vedlikehold av strekningen som lå i Vardal. For dette hadde han 20 spd i året samt fri bolig i Stangstuen. Når han sent i livet skulle fortelle om seg selv begynte han oftest med: «Je var bære en vegaslusk je, tæl å byne mæ».

Hans Vold Vikersveen skrev i Oppland Arbeiderblad under «I de dager …» om Stangstua. Her fortelles at inngangspartiet hadde røde, blå og grønne glass og en «utstilling» av utstoppede fugler. Mange reiste fra Valdres til Gjøvik og de kunne ligge på «Valdreskøttet». Skysstasjonen hadde et stort kjøkken og stue med rosemalte border på veggene. Lise Sandberg har tegnet illustrasjonen av skysstasjonen.

Da Odneschausséen skulle bygges i perioden 1855 til 1859 ble det behov for en base for prosjektet. Midt på Vardalsåsen var det i alle retninger langt til andre bekvemmeligheter for forpleining så beliggenheten var perfekt. For folket på Bysetra og Presthaugen, som skulle bli de første på stedet, var dette skogområdet noe de trasket i daglig. Vegbyggerne leide grunn av Mustad og først i 1865 ble eiendommen utskilt og skjøtt over til «Statens alminnelige veifond», lenge etter at vegen var ferdig.

Peder Didrichsen på Bysetera hadde mange barn og den tredje eldste het Christian f. 1829. Han var gift med Johanne Marie Nilsdatter og deres andre barn, Anton, ble født på Stangstua i 1858 etter at familien hadde flyttet dit året før. De fikk også sønnen Bernt i 1859 mens de bodde på Stangstua. Da hadde nok Børre Larsen bodd der en stund. Han kom fra Presthaugen, var gift med Christians søster Inge Andrea og de fikk datteren Beatha litt tidligere på året. Johanne og Christian flyttet ganske snart tilbake til Bysetra hvor de hadde bodd som nygifte.

Børre Larsen arbeidet på veganlegget og fikk etter hvert ansvar for et arbeidslag. Da vegen var ferdig fikk han stilling som vegvokter. Inge Andrea og Børre ble boende på Stangstua til 1868, da de flyttet til Engen under Øvre Nygård. I denne perioden fikk de sju barn hvorav fem nådde voksen alder. Inge Andreas søster, Guline f. 1843, bodde sammen med dem en stund for å hjelpe til med alle barna. Guline giftet seg med Hans Jensen fra Varpbakken, en plass som ligger nærmere Mustad. Stangstua ble solgt på auksjon i 1867 og det var Børre Larsen som fikk tilslaget for 270 spesiedaler. Allerede året etter flyttet de til Engen som de døpte om til Lilleengen.

På Stangstua var det dyrket en voll slik at de kunne høste høy til vinterfor. Børre kjøpte Øgardssetra og de kunne da holde 4 kuer, en hest og noen sauer. Etter at han var godt etablert i Hunndalen solgte han Stangstua i 1875. Plassen var gjennom flere eierskifter før kammerherre Haaken Mathiesen kjøpte den i 1914. Han eide fra før Mustad og slo sammen Stangstua med hovedbølet. Fram til 1903 fungerte stedet som skysstasjon. Husene på Stangstua ble revet i 1917 og materialene gjenbrukt i andre hus.

Det var noe dyrket mark i Stangstuen men fórgrunnlaget var for lite til å kunne holde det som i 1865 var registrert av dyr: en hest, fire kyr og åtte sauer. I 1863 gjorde derfor Børre avtale om å overta Øgardssetra. Skjøte forelå imidlertid ikke før i 1873. I 1865 hadde Statens alminnelige vegfond fått skjøte på Stangstuen, utskilt fra Østre Mustad. I 1867 fikk Børre muligheten til å kjøpe bruket og fikk 31. mai dette år auksjonsskjøte. Da Børre hadde kjøpt Lilleengen og var vel etablert der solgte han Stangstuen i 1875 til Ole Kristian Johannessen.

Tømmeroppkjøper og driftsbestyrer

Allerede mens han arbeidet som vegvokter kjøpte Børre opp tømmer og bestyrte hogging og drift for fabrikkeier Ole Mustad som hadde bygd sag i Brusveen i 1868.  Fra 1874 bestyrte han også det nystartede Gjøvik Træsliperi. Bedriften brant i 1883, og Børre startet da tømmerhandel i sammen med bankkasserer Peter Olsen. Peter var født på Snuggerud i 1840, men faren kjøpte i 1845 Tømmerstigen. Peter var eldste gutt men valgte å gi fra seg garden til fordel for broren Christian. Peter bodde som ungkar en tid på Nerby, men giftet seg i 1869 med Laura Kjøsterud som eide Sukkestad på Ø. Toten. I 1879 kjøpte han garden Breilid i Nordlia fra Otto Friis’ konkursbo og flyttet dit.

Skogeieren

Etter at Børre var vel etablert i Lilleengen i 1870 begynte han å kjøpe store og små skogteiger. Det forholdet han hadde opparbeidet til Mustad ble holdt ved like etter flyttingen til Hunndalen. Mustad startet sin øksefabrikk i Åmodt hvor de hadde samarbeid med Børre om driftsvann fra Lundsfallet. Kontakt måtte det også være mellom eierne av Nygårdsstuen og Kallerud som hadde felles grense. Børre fortalte også at Mustad hadde vært behjelpelige med et pengelån. Ole Mustad var ute etter skogeiendommer og startet sine oppkjøp i 1868 med garden Hørstad som hadde et stort skogareal. Senere samarbeidet han med Johannes Linnerud om flere oppkjøp. Fra 1874 var Hans Mustad medeier i firmaet O. Mustad & Søn. Han ble drivkraften i oppkjøp av skog og trelastvirksomhet. I Vardal og på Toten ble det kjøpt flere eiendommer, og på Nord-Møre investerte Mustad i skog og trelasthandel sammen med generalkonsul Chr. Christophersen. I den forbindelse bestyrte Børre et par år skogene som karene hadde Nord-Møre.

Christophersen var en av Kristianias mest framtredende forretningsmenn som gjorde betydelige investeringer innenfor treforedling. På ruinene av nedbrente Gjøvik Tresliperi ble Gjøvik Tremassefabrikk bygget, med blant andre Johannes Linnerud og Chr. Christophersen som investorer. På slutten av århundret sviktet konjunkturene mens tremassefabrikken var oppe i en svært kostbar ombygging. Generalkonsulen hadde tatt den tyngste økonomiske risikoen, og så vel han som bedriften gikk konkurs i kjølvannet av dette. Med Christophersens kolossale investeringsportefølje blir det påstått at hans fallitt utløste det såkalte Kristianiakrakket.

Etter at Børre ble syk i 1902 foregikk alle forretningsmessige disposisjoner i kompaniskap med sønnene Bernt, Mathias og Ole. Da startet også den store ekspansjonen gjennom oppkjøp av jord og skog. Dette innebar også kjøp av fire åslodder fra O. Mustad & Søn.

Sjøl om Børre var snill og ikke sa for mye kunne han være svært bestemt og myndig. Etter 1902 måtte alle forretningsmessige beslutninger tas i fellesskap mellom disse fire karene og Børre kunne ikke opptrå eneveldig. En gang ble de tilbudt Dalborgmarka svært billig. Børre ivret for dette men sønnene syntes at skogen var for dårlig. Da kom det fra den aldrende kjempen: «Di er no’n smågutter. Hadde je vøri 40 år yngre skulla marka vøri mi». Men det ble ikke noe av kjøpet.

Han likte seg godt på Ødegårdssetra. Aller best var det når han kunne gå dit sammen med barn og barnebarn. De dro da fra Hunndalen til Prestgrinda før de gikk Vesterås-vegen utover. Denne fulgte de til Gillerhaugen før de dreide sørover mot setra.

Utbygging av vannkraft

I 1868 kjøpte Børre Larsen Stangstuen plassen Engen i Hunndalen av Jens Pedersen. Han døpte dette om til Lilleengen og flyttet dit med familien. Senere kjøpte han Nygårdstuen i to omganger av farver Pedersen. For Børres aktiviteter og ambisjoner lå dette strategisk riktig til. Det rådde over flere hundre meter med elvegrunn med vannfall som Børre ville utnytte. Hunnselva ble allerede utnyttet til drift av sag- og møllebruk på flere steder. I Brufoss drev Hunnselva produksjonsmaskinene for Mustad. Med vann fra Hunnsfallet drev Holmen Brænderi sin virksomhet. Børre hadde således nok av forbilder for sin utnyttelse av vannkraften. På Nygårdsstuen lå det en vadmelsstampe som utnyttet en liten fallhøyde da Børre overtok. Rett over Hunnselva lå øksesmia og senere trådtrekkeriet til Mustad. På den disponible elveparsellen er fallet i Hunnselva ganske beskjedent. For å oppnå fallhøyde måtte det derfor graves kanaler, ofte over lange strekninger. For mølla, som ble bygget i 1890, måtte det til en kanal med lengde på ca 600 meter, og det var stadig gravearbeider på gang. Inge Andrea hadde hender og tanker fulle av oppgaver og gjøremål på sine områder. Hun kunne ofte ikke se de mulighetene som Børre så.  Hun hadde en uro for at denne kreative og foretaksomme mannen skulle blande seg oppi for mye og ikke klare seg. «Du græv ne peinga dine borti dæssi kanala å kvennhusa så je veit snart itte å hen de bær», brukte hun å si. Johanne, som var gift med Bernt, fortalte at Inge Andrea hadde et fast uttrykk når hun syntes Børre hadde vært for vidløftig: «Du steller deg slik at vi itte får att no tæl vi blir gamle».

Et overfallsvannhjul krever stor fallhøyde. Med lite fall i elva fører dette til at vannet må ledes i kanaler over lange strekninger.

Industrigründeren

Med basis i den tilgjengelige vannkraften satte Børre på 1890-tallet i gang en rekke virksomheter. Den gamle vadmelsstampa ble revet og erstattet av en benmølle. Det ble bygget et frørenseri for rensing av korn. Dette fikk tilbygd en sag som utnyttet samme vannhjul. En stor mølle med sju treturbiner ble tilknyttet den lange kanalen. På tunet til Nygårdsstuen ble det bygget en toetasjes bolig som inneholdt landhandel og kontor i første etasje.

Familiefaren

Inge Andrea og Børre fikk ni barn. Beatha (1) ble født på Stangstuen i 1859. Hun giftet seg med Hans Davidsen Brohaug og de ble boende i nærområdet. De fikk seks barn. Petter (2) f. 1860 giftet seg med Emma Mathilde Gustava Hansen. De traff hverandre i USA og sammen med de to barna ble de boende der. Lars (3) ble født i 1862 og giftet seg med Marta Skonnordseie. Også de emigrerte til USA hvor de fikk en sønn. Bernt (4) f. 1864 giftet seg med Johanne Marie Glæstad. De fikk ingen egne barn men adopterte en jente. Marie (5) f. 1866 og Ingvald (6) døde som småbarn. Mathias (7) f. 1868 var gift to ganger: med Berte Marie Skonhovd som han fikk fem barn med, deretter Anna Antonsdatter Bergum. Med Anna fikk han ni barn. Ole (8) f. 1870 var gift med Dagmar Sofie Madsen og de fikk 10 barn. Benta (9) f. 1873 giftet seg Anthon Mathiassen Korsmo som var den første stasjonsmesteren på Nygard stasjon. Han var enkemann med fire små barn. Benta døde i barselseng i 1905.

Børre satte strenge krav til barna på flere slags måter. Således krevde han at døtrene i familien måtte lære seg å bake flatbrød og stelle og mjølke ku før de fikk lov til å gifte seg.

Religiøse og kulturelle interesser

Inge Andrea Lilleengen var strengt religiøst oppdratt og tok sitt kristenliv svært alvorlig. Dette preget også Børre og med sitt vanlige initiativ tok han ofte ledelsen når noe skulle organiseres. Således innbød han i 1889 til stiftelse av Hunndalen totalavholdsforening. Børre ble her den selvskrevne formann. T. Lauvdal har i Vardal Bygdebok fortalt om dette slik: «Det første styre i Hunndalens totalavholdsforening bestod av: Børre Stangstuen, formann, Petter Malerstuen, næstformann; Even Nygårdstuen, Hans O. Bjugstad (Bakke) og Ole Chr. Nygårdstuen. Som kasserer utenom styret ble valgt frk. Beate Løkken. Med dette kraftige styre gikk laget til sin virksomhet. Særlig var formannen en gubbe som ikke var skuggredd. Det som han anså for å være sant og rett, gikk han inn i med hele sin sterke energi og arbeidskraft, sin seige utholdenhet og sitt dype religiøse alvor. Han var det samlende midtpunktet og primus motor for laget i den første vanskelige tid. Mange gikk trett og falt fra; men mange sluttet sig til så laget ved utløpet av de første 10 år hadde 95 voksne medlemmer».

Børre satt også i førersetet da Vardal Indremisjonsforening ble startet i 1892. Han var også sterkt engasjert i korsang og var i en årrekke leder og dirigent i Hunndalens Sangforening. Som ikke dette var nok, bygget han også sitt private forsamlingslokale, Børresalen. Denne ble satt opp som en 2. etasje på det gamle bolighuset i Nygårdsstuen.

Barna fikk også merke det religiøse alvor som preget foreldrene. Det fortelles at mens Ole og Benta bodde hjemme i Lilleengen, fant de på at de skulle begynne i Frelsesarmeen. Dette falt ikke i god jord hos foreldrene, og ungdommene måtte flytte ut i Veslestua til de hadde tatt forseelsen inn over seg.

En skogens mann

Skogen hadde preget Børres liv fra han ble født på Presthaugen. Gjennom oppvekst, yrke og forretningskarriere sto livet i skogen sentralt. Han var en ivrig jeger og var svært tilfreds når han kunne gå på harejakt med hunden «Lystig».  Det var oppe i åsen, i Børres rette element, at han ble rammet av slag i 1902. Han kom seg aldri etter dette, men tross sitt handicap fulgte han interessert med helt til han døde i 1907.